Når det tristeste av det triste skjer, og Kosemamma skal prøve å forklare at vi ikke skal få treffe morfar mer, men at han er i himmelen, er det godt at små folk på Storebrors alder finnes. For en trist samtale tvinges raskt over i spørsmål som: "Men kan han ikke falle ned da?", og "Hvorfor finnes himmer´n da?". Så kan man lure litt på det sammen, og så fortsette på natta-eventyret. Og når Storebror roper "Natta, finemammaen min!" føles alt litt lettere. Heldigvis.
1 kommentar:
Ja, heldigvis vet de ikke alt om livet enda. Heldigvis har de morsomme spørsmål om vanskelige ting. Og heldigvis skjønner de at kosemamma trenger litt kos ikveld, og kaller henne finemamman min:)
Legg inn en kommentar