Dilemma

Da Kosemamma var liten hadde hun sin egen lille Saltkråkan. Fire uker av sommeren innholdt fete fluer, sol, sjø, tang, robåter, gjerder med grind, søskenbarn,erimittkreps, tykke damer i blomstrete kjoler, reiseradioen og hos en eller annen sto det alltid et vaffejern på. Alltid. Man vrikket anklene minst 3 ganger hver sommer, fordi man alltid sprang over holmer og skjær, og pappaen til Kosemamma kom fram med jod-omslag som stinket, og lagde brune flekker. Alltid. Gamle blader ble gjennomlest for n´te gang, og puslespill ble lagt år etter år, og de manglede brikkkene manglet fortsatt. Man fikk legge seg når man ville, for det var lyst nesten døgnet rundt, og man var helt fri for de voksnes innblanding.

Kosemamma har så lyst til å gi Storebror og Lillebror de samme gode minnene, men Kosemamma har blitt voksen nå. Nå har det meste blitt UPRAKTISK. Saltkråkan befinner seg flere timer unna med bil, og Kosemamma ser hvor slitent alt har blitt. De tykke damene er borte, og butikken har flyttet seg en båttur unna. Men alikevel... kanskje ikke alt er akkurat som før, men Saltkråkan ligger jo der tross alt. Fluene, sjøen, sola, båtene og de gamle bladene er der ennå. En tykk dame kan vel alltids trylles fram, det er jo bare å la vaffeljernet gå... Selv om ikke alt blir som før, trenger det vel ikke gå i glemmeboka alikevel? Storebrors sommerminner blir nok like kjære som Kosemammas. Å jada, det er nok upraktisk, men man fikk jo til å kjøre i timesvis før også, med Kosemamma, Lillesøster, undulater og marsvin liggende bak i bilen.. og med et kofferttårn innpakket i plast på biltaket. Kanskje man skal være litt upraktisk av og til, og heller senke farten når man tross alt har tilgang til sin egen Saltkråkan. Sannelig om man vet. Kosemamma skal iallefall starte med å sette på Nitimen. Det er jo en begynnelse.

Heldigvis finnes 3-åringer

Når det tristeste av det triste skjer, og Kosemamma skal prøve å forklare at vi ikke skal få treffe morfar mer, men at han er i himmelen, er det godt at små folk på Storebrors alder finnes. For en trist samtale tvinges raskt over i spørsmål som: "Men kan han ikke falle ned da?", og "Hvorfor finnes himmer´n da?". Så kan man lure litt på det sammen, og så fortsette på natta-eventyret. Og når Storebror roper "Natta, finemammaen min!" føles alt litt lettere. Heldigvis.

Framgang:)

Storebrors første hele setning da han lærte seg å snakke var: "mamma, jeg vil ha pølse.". Før dette hadde han kun sagt "mamma" og "pappa", til tross for iherdige forsøk på hale nye ord ut av ham.

LIllebror er 16 mnd, og sier fortsatt bare "mamma"... helt til i dag tidlig. Da sto han midt på stuegulvet, og sa, klart og tydelig: "DRUE",... før han kravlet opp på salongbordet, og forskynte seg av fruktfatet.

Mine sønner, matvrakene.