Lille kosekanin

Om noen få dager har lillebror bursdag. På denne tiden i fjor, vagget jeg avsted fra kontroll til kontroll, med diger mage, og en guttebaby som turnet rundt der inne. Ennå visste vi ikke at det var akkurat deg. Lille du som gjorde familien vår helt komplett, en skikkelig røvergutt, med masse lyst hår, store blå øyne, og som nesten startet livet med en gapskratt :). Med en storebror som er høyt og lavt, og som stadig deler ut litt hardhendte klapp og klem, må du finne deg i litt av hvert, men alikevel er du verdens blideste babygutt. Ennå vil du kose på fanget mitt, og deler villig ut våte nusser til de du er glad i, og jeg elsker denne tiden. Lille kosegutt, det er vanskelig å ikke nusse deg helt opp når vi har lagt oss, men av og til bare må jeg. For om noen år blir du stor og tøff , men ennå er du nesten bare min.

Man har da tross alt levd i 3 hele år

"Vær forsiktig med den krakken, den er ganske glatt mot gulvet..." roper jeg. Faste skritt kommer mot meg fra kjøkkenet, en liten gutt med en stor plastkrakk under arma runder hjørnet... "Du, æ veit da det sjø!", fulgt av et oppgitt sukk, og en 180 graders bestemt snurr på hælen.

Greit.

Mamma dinosaur

Jeg har fått en dinosaur-sønn. Jeg husker ikke helt at jeg la det egget, men alikevel er han her nå. Iført dinosaurgenser, er det klart man blir til en dinosaur, tvers igjennom. Alle spørsmål fra meg blir besvart med et glefs, og et knurr. Som rimelig er. Jeg får sitte på sidelinja og kose med lillebror en stund da, som ennå er som en liten myk kanin. Men når kvelden kommer tror jeg nok dinosaurgenseren ligger i skuffa, og lille storebror også vil være en kosekanin, sånn rett før øynene glir igjen. Jeg får gripe den sjangsen, for i morgen våkner vel villdyret igjen.

Passet påskrevet

Etter en lang seanse med lokking, luring, og etterhvert ganske klar tale, fikk jeg endelig halt storebror ned til soverommet og senga, ...hvor han slett ikke skulle sove. Neida, der skulle det bygges en flyplass av lego, dinosaurusene måtte stå parkert på puta, og alle bilene fra Cars-filmen skulle kjøre på veien som gikk over lakenet, rundt puta og opp på en av de fjorten bøkene som lå nederst i senga. Jeg sto ganske svett med lillebror på armen, som strakte seg fasinert mot den lille byen som etterhvert formet seg der nede i senga, og gjorde mitt beste for å være en god mor. Til slutt så storebror oppgitt opp på meg, og da hadde stemmeleiet mitt nådd en litt frenetisk høy tone, og sa " Stopp nå mamma, nå er du blitt til en mase-dame"... hvorpå han kjørte ufortrødent videre med Lynet McQueen, for øyeblikket med postmann Pat i førersetet. Jeg gikk og la lillebror istedet. 1-0.

Innrømmelser

Jeg hadde tenkt å la mine barn vokse opp i et hjem fylt til randen av kunst, litteratur og klassisk musikk. Vi skulle spise hjemmelagde middager, samlet rundt bordet, mens den gode samtale fløt naturlig over grønnsaker og glade barn. Det ble ikke akkurat slik. Men vi er iallefall sammen, det skal vi ha. Problemet er vel å få til å føre den gode samtale med seg selv, og å få litt alenetid i sitt eget hodet, når alle skal fortelle hva de har på hjertet samtidig.
(Nå foreksempel prøver 3åringen min å føre en samtale med meg, men jeg klarer å holde ham på en armlengdes avstand mens jeg taster og drikker kaffe. Jeg har blitt dyktig til å be mine barn være stille fordi jeg skal konsentrere meg om siste utgave av magasinet Mamma, der jeg prøver å fordype meg i artiker av typen "hvordan bli en perfekt mamma", og " hvordan lage retro barnerom av det som egentlig er gammalt skrap", dette skal jo på sikt bli et perfekt hjem for den perfekte familie, så mor trenger ro til å planlegge.

Minstemann lukter mistenkelig der nede på gulvet, og ser opp på meg med litt undrende blått blikk, "eh, skal du ikke ta bort den stinkende brune guggen der bak snart?" Å joda, jeg skal det. Jeg skal bare sjekke om det er noe nytt der ute på verdensveven, kanskje noen har noe sladder på FJesboka, ...taste taste taste.. For ikke å snakke om alle bloggerne der ute som har perfekte hjem og som i tillegg syr de nusseligste kjoler til sine små prinsesser, og starter opp egne firma mens de er hjemme i permisjon... hadde det ikke vært for mann og barn hadde jeg også hatt tid til å lage slik en glansbildefamile sånn innimellom slagene.

Men noe har jeg allerede lært min barn om verden. Det er at Playhouse Disney ligger på kanal 49 ( "ja, det tallet heter 4 og det heter 9, og tilsammen blir det 49"), og at det er den grå fjernkontrollen som gjelder. Så får vi håpe de blir interressert i friluftsliv litt senere, og at det kommer en speiderleder å henter de tidlig en onsdags morgen om noen år.