Lillebror roper og skravler. Han har skjønt at det gjelder å holde ut, snakke høyest, og bare sette i et hyl, om ingen reagerer. Storebror er motsatt. Frustrete tårer kommer, når ingen hører på hans filosofiske tilnærmelser på livet, fordi han har en lillebror med spisse albuer.
-Hva sier du? nesten roper Kosemamma gjennom Lillebror skrål, på vei til barnehagen
- Åååhh, det er umulig å snakka her! nesten roper Storebror sint tilbake, mens urokråka til venstre ufortrødent synger videre på et egenkomponert vers av kaptein Sabeltann.
- Men bare prøv! roper Kosemamma igjen! Ikke gi opp!
Storebror spør om noe igjen, og hun må bøye seg bakover med øynene på veien, og skjerper ørene. Hun aner en siste sjangs før meltdown.
- Jeg sier, fortsetter han en siste gang, TRENGER JEG INSULIN??
1 kommentar:
Hehe, skjønne storebror! Nå vet han vel alt om blodsukker og bukspyttkjertelen...? *Ha en fin fredagskveld*
Legg inn en kommentar