mandag 1. februar 2010

Men hvorfor?

Lillebror er en fryktløs fyr. På to stabbende ben, farer han bortover gulvet med overkroppen ørlittegrann hengende etter. Han sneier rett som det er panna i et møbel, men samler seg etter et nanosekund, og går på igjen. Han kan på et tiendedels sekund klatre opp på stuebordet og vifte henrykt etter taklampen, eller balansere bortover sofaryggen på glatte strømpebukseføtter. Han kan drikke av glass uten tut, og sette det fra seg med et bestemt smell, uten å søle en dyrebar dråpe, og han glefser etter Storebror om han så mye som tenker på å knabbe en leke. Det meste tyder på at han skal bli en stor og modig mann en dag. Men så er det alikevel en ting som gjør Lillebror stiv av skrekk, for hva i all verden er det som kidnapper mammaen hans hver eneste morgen? En diger greie som gjemmer henne bak to glassdører, og som setter i gang en bråkelyd uten sidestykke. Ikke nok med at hun holdes fanget der inne, men når hun endelig slipper ut, er hun dryppende våt og kald, og overhodet ikke noe god å klemme på! LIllebrors fortvilelse er total, og mamma må klemmes hardt og lenge når hun endelig er reddet ut av brølemonsterets klør. Kanskje hun en dag blir vasket helt bort der inne? Han kan jo aldri vite, så enn så lenge tar han oppstilling utenfor for å protestere høylydt mot dette skrekkens kabinett hver eneste morgen.

At han selv kommer til å tilbringe irriterende lang tid der inne, kanskje flere ganger om dag til og med, om en tolv, fjorten år er en ubegripelig fjern tanke. Foreløpig er Lillebror helt fornøyd med å ta sitt aftensbad i servanten. Der kan selvtilliten pleies på trygg avstand fra Brølemonsteret i kroken, og så kan man kanskje se sitt snitt til å balansere bortover kanten av vasken, for Lillebror er en fryktløs fyr. Ikke redd for noe.

1 kommentar:

HeidiCat sa...

Lillebror er en hærlig fyr!