Tidevann

Påsken står for døra. Det er lørdag morgen, og familien ligger i sengen og ser barnetv. Da får storebror øye på noe han ikke har lagt merke til før. På hylla ligger et brunt album. Han fisker det ned og åpner, og sammen Kosemamma blar de seg ærbødig inn. "Påsken 1942" står det over et av de gamle bildene. En smilende Mormor ( altså Kosemammas mormor ) stråler mot kamera. Tjue år, ung og søt, i tidsriktige skiklær. Mormor som var så nær, som bodde i etagen under, og som alltid var hjemme. Mormor som hun var så glad i, smiler mot henne, på påsketur i 1942, på hyttetur med lillesøsteren Tante T og forloveden Onkel F. På lasteplanet med resten av Trondheimssrussen i 1939, på trappa utenfor huset med mor og far i 1944. Mormor, som mange syns var litt skarp og streng, men som var så utrolig glad i Kosemamma. "Du hadde vært glad om du hadde sett oss nå mormor", hvisker Kosemamma. "Du mistet to små guttebabyer som du aldri kom helt over, men ser du de flotte guttene mine, er de ikke fine?" Hun smiler for seg selv, og er ganske sikker på at de er fem i rommet, akkurat nå.