torsdag 20. november 2014

Ro

Dagene går, sola lyser stadig kortere opp i hektiske hverdager. Jobb, skole, henting, middag, ettermiddager og så blir det kveld. En gang i uken går Storebror på trening. Tjue hvitkledte gutter og jenter løper rundt i hvite takwandodrakter under kyndig veiledning av flott ungdom med sort belte og høye kneløft.  Denne gang blir Kosemamma med. Som regel er det pappa som kjører og henter. Lille store Storebror står klar på fast plass i rekka. Armene rett ned, føttene trygt plassert på gulvet. Bukker mot trener. Kosemamma sitter bak glasset og ser. Presise bevegelser, et kast med luggen, et glis mot en kompis, et knis. Hvor lenge siden er det siden hun har vært alene med Storebror, bare hun og ham? Han lever og svever avgårde i sitt eget liv. Hun får ikke sett seg mett. Husker da han var baby, og hun kunne sitte og se på ham i timesvis. Verdens vakreste barn. Hvor lenge siden er det hun kjente at tiden sto stille, og det bare var de to?  Kjenner på at det ikke er han som ikke har tid.
En svett glad 8-åring danser ut av treningssalen, ennå gir han villig ut klemmer, glad for at hun har sett på, har vært der.

Etter dusj og stell  venter pledd og høytlesing. Den lille guttekroppen lukter såpe og kveldsmat, og Gummi-Tarzan får dukke opp fra permene litt ekstra lenge i kveld.

Lykke.