En sommer på hell

Da har Saltkråkan kommet og gått. Storebror har fått runde gode lår, blitt en mester i å balansere i fjæra, kastet utallige steiner i havet, og fått seg en blåveis. Lillebror forsvant stadig i høyt gress, man så kun et lite lyst hodet som med bestemte steg var på vei enten til utedoen, eller til naboens hønsegård. Mannen har revet ut et utall lag linoelum, og malt svale hvite sommergulv, og Kosemamma har stekt et par meter med vaffler. Saltkråkan var ganske så preget av tidens tann, det skal være sant og visst, og ankomstdagen ble Kosemamma stående ganske så motløs i døren, mens kulingen blåste i ryggen. Men, reist er reist, og det var faktisk ingen vei tilbake. Siste ferge var gått. Så det var bare å brette opp ermene, og snart sto barndommens paradis der igjen. Med riks-tv og dvd-spiller, Mocca-master og Ikea-møblement ble Saltkråkan hentet fram fra fortiden. Og tre uker senere forlot en glad gjeng øya, kanskje ikke så sommerbrune, men fulle av inntrykk og forventningsfulle mot neste års gjensyn, da med innlagt dusj og do. Nedtellingen har faktisk allerede begynnt. Heldige oss!